Bjørnson, Bjørnstjerne BREV TIL: Hegel, Frederik Vilhelm FRA: Bjørnson, Bjørnstjerne (1884-09-03)

Schwaz, Tyrol, 3’ septbr. 84.

Du kære, jeg har ikke skrevet, fordi jeg ikke har været glad. Fra jeg forstod, at Knudsen var rejst uten at insætte en stedfortræder, fattede jeg, at så kunde der ikke være tale om en s. 134tysk æller engelsk oversættelse; så tapte jeg også de pænger. Det mangler nu bare, at også du skal bli træt. Jeg vil ikke undres, om du blir det.

Bogen er fra min hånd færdig i denne uke. Gør den ingen lykke med det samme, så er det jo lejt for dig som for mig. Men annerledes har jeg ikke kunnet skrive den. Den er utarbejdet med omhyggelighed; men riktignok nu og da med en pinende følelse af, at den trods alle mine konster blev for lang. — Nu, jeg tænker dog, at det går allikevæl. Men jeg må nu, hvad min økonomi angår, sætte mit håp til skuespillet. — Jeg havde vist skrevet det bedre, om jeg havde været gladere. Men dette er der sørget for, at jeg ikke skal få lov at bli. Hvergang jeg føler mig tryg og har håp, så kommer der altid noget bakfra.

Jeg ber dig skynne lidt på. Selv har jeg arbejdet, hvad jeg formådde. Æmnet er — så lekende det ser ut — overmåde svært.

Drachmann er jo i Wien. Ibsen kommer hit til os om nogle dager, likeså Jonas Lie; men jeg ber dig intet fortælle derom. Jeg vil ikke i avisen på det også. Maleren Sinding og hans bror komponisten har været her. Prægtige mænnesker! Her kommer folk og besøker os langvejsfra. Men jeg er uten glæde.

Jeg takker dig forat du sendte mig »Morgenbladet«, hvori Lindberg angrep »Tænk selv!« Han overgår selv de værste norske præster i flothed og frækhed. Når det gæller noget mot bibeltroen, så tror de alt er tilladt, selv usandhed. Jeg har svaret ham. Den sort tåler jeg ikke. Og jeg havde just nu humør til det.

Hils vænner!

Din innerlig hengivne
Bjørnst. Bjørnson.

Karoline hilser dig og dine.