Danmarks Breve

BREV TIL: Thormod Torfæus FRA: Arní Magnússon (1698-07-10)

ARNE MAGNUSSON TIL TORFÆUS. København10. juli 1698. Access. 8. Egenh.

A. M. har gennem mr. Lerche (postmester under Moth) klaget over uberettiget portokrav på de T. under couvert tilsendt breve; dette har kostet vedkommende hans stilling. Besvarer T.s brev af 24/5 (kendes ikke). Har ikke samme tiltro til etatsråd Meier som T. For 14 dage siden var A. M. hos ham; han sagde, at der var ingen penge i kassen, dog vilde han gøre sit bedste, og spurgte hvor A. M. boede, hvad formodenlig skulde betyde, at han ikke ønskede at overløbes. A. M.s stilling er nu så vanskelig, at han ikke véd, hvilken udvej han skal vælge, hans elendige titler forhindrer ham i at undervise brave folks børn i Latin; beklager nu sin tyske rejse, på hvilken han tilsatte alt hvad han ejede. Ang. solformørkelsen ved St. Olavs dødstid og om den »før« Kalmarledingen (sml F. Jónsson, Heimskringla III, 298), som A. M. ikke har kunnet finde, har han ikke hidtil fået besked hos Rømer. som er stærkt optaget af andre ting. A. M. udtaler (formodenlig som svar på en forespørgsel af T.), at det næppe har været forbudt at gifte sig med sin (afd.) kones søster, da en kvinde ses at have været gift med 3 brødre, hvad der dog synes anstødeligere, skønt vore biskopper dømmer lige strængt om bægge dele. Et håndskrift med Egils saga og 3 andre sagaer beholder A M. indtil videre. Gehejmeråd Plessen s. 222 bliver vistnok i sin stilling, og kun ifg. et løst rygte skulde han gå til Polen; A. M. opgiver navn og adresse på hans sekretær. A. M. fraråder T.s plan om at give etatsråd Meier et antal islandske håndskrifter (særlig kongesagaer); dersom M. dør, vil det alt blive solgt; de nordiske antikviteter bør heller ikke således spredes ud blandt alle og enhver. Islændinge-sagaerne — med undtagelse af Sturlunga saga — gør det ikke så nøje med. men de norske konge-sagaer burde ikke komme udenfor Islændernes krés, ellers vilde Svenskerne og andre komme for let til dem; allerede nu har vi den spot, at Svenskerne udgiver Snorre Sturluson, som de har fået afskrevet her. T. har heller næppe ret til at udlevere afskrifter af håndskrifter i offenlige samlinger. Meiers stilling er også usikker, han har ord for pengebegærlighed, og Plessen vilde forlængst have styrtet ham, dersom kongens yndling »Trælle-Knud« (A. L. Knuth) ikke havde støttet ham. Kan ikke udvirke noget exspektans-brev for Ásgeir Jónsson (formodl. på et sorenskriver-embede), hvem han dog under alt godt. Bøger fra Sverrig har A. M. foreløbig ikke let ved at skaffe, da han ikke vil begynde nogen korrespondance, før hans stilling er afgjort. Oversender nogle indbundne bøger. Lover efter løfte at flytte en imødegåelse af Johannes Magni fra den norske historie til Series. Bebuder et brev fra gehejmeråd Moth ang. Stavangerbrevene. Takker for Thomas af Beckets saga og ligeledes for T.s tilsagn om at mere af den art skal tilfalde ham efter T.s død, men ønsker et bestemtere løfte. Om udfaldet af sine forskellige fremtidsplaner skal han i tide give T. besked.

Mon frere!

Mitt seinasta til hans var af dato 4. Junii med postinum, þó under couverte, oc atte ad ganga frí eins og hin fyrri. Sagde eg til Monsr. Lercke um peninga utgifft firir brefin þar uppi, hvad honum ovart kom. Þad er nu, vona eg, uti, þar þesser oriettvísu aurar mannem rotad hafa, og er nu kominn annar, Monfrere hlidhallur, i stadinn. Monfreres sídasta til mín var af 24. Maii; þacka firir hans goda von um Slattumanns giædsku mier til handa, sem þó án efa ad engu verdur. Firir 14 dögum var eg hia honum, vard þad endi á öllum hans lofordum, ad hann qvad enga lagada til vera i Jöfurs handhrada, qvadst annars sitt besta skylldu tillgiöra, og spurdi mig, hvar eg til heimilis væri. Ræd eg af þessu hann muni ei vilia af mier hier um yfer hlaupast. Skal þad og so vera, ad ei skal eg mörgum par sköm þangad slíta. Nærri giet eg, hvad vantar, »Aurea nunc verè sunt secula, maximus auro venit honos, auro conciliantur amores«. Ecki þikist eg sia, ad eg þetta muni so leinge uthalldid gieta, i hvor sparsamlega eg life. Enn hvad eg urrada muni, veit eg ei ennu. Mier standa i veigi titla tötur, at ei giet giefed mig at kienna godra manna börnum Romversk mál. Til Svia ad fara uppa von og ovon nenni eg og ei. Eins galt er til Einglands. Um þetta þeinki eg nu so ástundum, enn rata ei s. 223 ut ur þessu. Eg hefi haft þann abata af minni þísku reisu, ad setia þar til allt þad eg átti, og fæ nu eckert i adra hönd i halft annad ár, sidan heim kom, sem alldri skilldi vered hafa. Ecki er Sperlings Adamus Bremensis utkomin. Um Eclipsin tempore cædis S. Olai hefi eg skrifad, ad hun ei til er. Enn ei fieck eg af Römer sier stunder ad giefa til ad skrifa mier rationes vel probationes þar til. Med tid kannske eg kunni þad ad fá, so vel sem um hina firir Calmars leidangr 1 , sem eg ei hefi fá kunnad uppleitada. Monsr. Römer er occupatissimus og i þann máta otagltækur til soddan, sem hann sialfur ei um hirder. Um Helga Hvassa 2 kann eg engu til ad svara. Ecki minnist eg lesed ad hafa, ad einn madur hali att tvær systur. Enn ad þad muni leyfiligt vered hafa (ad vísu successive), ræd eg af dæmi Ragnhilldar dottur Eiriks blódauxar, er alti 3 syni þorfinns Hausakliufs, hvern effter annan, hvad ad vísu er onátturlegra (forte etiam legi divinæ magis contrarium) enn ad eirn madur eigi tvær systur, þo ad vorir hyrningar eigi vilie þad heyrast lata, helldur ad iafnt sie hvörtveggia. I þvi kveri, sem Eigla er í, er Eyrbyggia, Gunnars Saga Kielldugnups fifls og af Hrafnkeli goda, allar rángar. Þad qver bidur hia mier, þar til Monfrere þad aptur heimter. Riki Siggi verdur samt sem vant er, þvi eg hygg þad ei nema slædingsfrietter, ad hann ad Polen skuli; hans Secretaire heiter Stöiver; skrife Monfrere honum til, þá kann uppskrifften ad vera þesse: A Monsieur, Monsieur Stöiver, Secretaire de son Excellence Monseigneur de Plessen, Conseillier privé et Grand Thresorier du Roy. Eg meinti Monfrere ætladi eigi ad giefa Kaupamanni 3 bækur sínar firr enn post obitum. Margt kann ad skipast á milli; og idradiz madur þá epter, ef ad engu gagni yrdi. Mun eigi best ad siá tídena an. Feinged helur hann nockud slíkt fra mier, og ei mikid láted ur raka, og snart ei látist mikid þar um skeyta; hann kynni þad ei ad skilia. Til med er hann alldrænn miög og fallz von ad fornu tre, verdur þá allt þetta sellt á auction eda giörl maculatur af, þvi vist er þad, ad sonurinn eingu qveri bíhelldur, alíka og fór um bækur Mag. Bryniolfs. Til med verda vor antiqvitet hellzti s. 224 gemein, ef þad besta þar af soleidis propalerast: in maximum posteritatis præiudicium. Islendinga sögur, undantekinni Sturlungu, má alíka gillda hvar lenda, enn Noregsk[onun]ga Sögur ætti eigi nema Islendinga á milli ad fara, annars koma Svíar og adrir med tídenni ofliett þar til. þar af höfum vær nu þad spott, ad Sviar hafa utgiefid Snorra Sturluson, hvern þeir feingu hier utskrifadann. Monfrere hefur og Academienu lofad engar Copiur af þess bókum ad utgiefa, og um Kongsins seiger sig sialft; providendum etiam est famæ posthumæ. Islendinga sögur eru margar nock til, ef nockud skal endilega vera. Hier tekur og til ad rómast, ad opinskátt ordid sie, hversu feþæginn Slattumadur er, oc víst er þad, ad Sigvardur hinn riki hefdi hann firir laungu ofanridid, ef ei hefdi honum i södli halldid þræla- Knutur 1 gramsruni, sem og engan skada af þviliku hefr. Tidin giefur allt þetta giör ad vita, skal eg og efter lofordi allt þvilikt notificera, þad fyrsta nockud nytt skier. Um Valdemar Flitz er eg rádalaus, eg vænti og ordra fra Monfrere þar um med fyrsta, þar í mínu sidsta þar um skrifadi. Ecki er þad onátturlegt, ad Asgeir feinge þad Monfrere umskrifar. Enn hverki eg nie neinn annar er mattugr Expectansbref ad skaffa, og ei hefr Hans Tobiassen þad feinged, ad eg true, Uplatelse kann skie vel. Enn eg kann mig ei sialfan ad recommendera, auk helldur adra; þo veit gud eg villdi giarnan Asgeiri þienustu giöra. þad Monfrere skrifar um Sturlungasögu, ad hana hafa villdi, skil eg ei, nema hann ætli, ad hun hia Svium þrikt sie, hvad ei er. Snorra og Rudbecks Atlanticæ auctarium vil eg vel láta bokfærara hier forskrifa, þá víst veit, ad Monfrere þvi bíhelldur. Enn eg veit þad verdur dírt uppa þann máta, þvi aller vilia profit hafa, og sialfr nenni eg ei correspondence þangad ad byria, fyrr enn á mínu veseni enda sie, þvi þad kostar omak og peninga uppa þá sídu. Hier sendast nu med þad Exemplared af Snorra Sturlusyni, sem epter vard sidst, item Gragás og Gronlandia, þar ad auki Vilhialms Siods Saga, sem eg bid mier aptursendist, þá brukud er; banded á Snorra kostar 4 &, á Gragas (þar forsá bokbindarinn sig og setti Danskt firir Franskt) 3 &, á Gronlandia 12 β Enn hier um þarf Monfrere aungva anstalt ad giöra, þvi Asgeir á fleiri peninga hia sinum vert hier, hveria eg med fyrsta innkref, og kann eg þá þar af ad taka. Eg hefi, an efa, skrifad, ad þat s. 225 stycki de rebus Norvegicis ante monarchiam institutam er hia mier (ecki er þar i de primis occupatoribus Islandiæ). Atti eg þar ur ad láta uppskrifa um Johannem Magnum, sem koma á bak i Seriem, enn stundum hefi eg þvi gleymt, stundum eigi stunder feinged þar ifer ad vera; nu skal eg taka i þessarri viku fat þar uppa. Enn þar er nockud i ad observera: I »Haqvino Ruffo, qvem cum Hildetanno conflixisse volunt Sveci« refererast til annars scripti, sem eg hverki finn i þessum parti ne i Serie. þad fæ eg ad hafa sidan eda og underretting þar um, hvernin þad á ad vera. Bokina sialfa skal eg annars med fyrsta senda. þormodar Kolbrunarskalldz Sögu sendi eg þvi ei, ad hun er oinnbundin, og veit eg ei, hvert hun skal hier innbindast eda eigi, þar um skrifar Monfrere mier; þesse er annars saman sokt hingad og þangad ur Olafs Sögu helga i Flateyiarbok oc i so mata ad engu gagni firir þá, er Olafs Sögu hafa. Ecki er ennu neitt giört vid þær ordur um Kongsins bækur, kannskie þad dveliest i ár, þar Herrskabet alltiafnt er á Jägersborg. Nær sem þær koma, skal registred med fylgia. A laugardaginn meina eg ad senda Monfrere bref fra Geheime-Raad Moth ahrærandi Stavangurs brefin, bid þeirra Copiur so leinge hia mier bída meige, þar til þaug koma, hellst þar veit, ad Monfrere þær eigi so idiulega brukar. Firer Thomas Sögu Erkibiskups þacka eg. Hakonar og Sverris Sögur liggia hia mier oinnbundnar so med sama móti. Enn hvad hann ávíkur, ad af þessu edur þvílíku muni epter sinn dag til verda eitt og annad, tvíla eg ei um. Enn ad þad mier til lids komi, þegar hann er frá, er eg ei so viss um, manus meæ sunt oculatæ, credunt qvod vident. Annars þacka eg Monfrere firir þad heit, so vítt sem þad tekur. Hvad sem eg nu um mína hagi skrifad hefi hier fyrr i brefinu, þá er þad þo so ad skilia, ad i fald eg þad eina eda annad med tíd uppasláe, þá skal eg þó Monfrere þad nockru ádur vita láta, ad hann vid þá forandring (ef verdur) engan skada eda óordur líde. Nu man eg eckert fleira utan ad befala Monfrere i guds vernd og varatekt um öll okomin dægur, med ósk ad þesse hans annus climactericus, firir hverium eg ei miög hrædist, med mörgum ödrum epterkomandi meige vel og luckulega iferganga. Eg er so leinge eg lifi

Monfreres
þienustuviliugur þienare og falslaus br[odir]
Arne Magnussen.

Kaupenh. 10. Julii
1698.

Arne Magnusson. II, 1.

15