Danmarks Breve

BREV TIL: Arne Magnusson FRA: Thormod Torfæus (1699-01-14)

TORFÆUS TIL ARNE MAGNUSSON. [Stangeland] 14. januar 1699. AM. 285, fol., s. 9 — 15. Ásg. Jónssons hånd.

Indledes med en latinsk imødegåelse af A. M.s kritik af visse genealogiers benyttelse i Series (trykt i Torfæana, s. 99—101). Spørger om forskellige læsemåder ang. dansk oldhistorie fra en nylig fremdraget codex. Til svar på en bemærkning af A. M. om, at det er uvist, hvis søn Erik, fader til Emund og Bjørn på Haug, var, henviser T. til mag. Brynjolvs eksemplar. Imødegår kritiske indvendinger af A. M. (som ikke foreligger, sandsynligvis fordi et brev af 26/11 mgl.); redegør for rettelser og tillæg til Orcades; sender besvarelsen af A. M.s to breve med en tak for hans store umage og omhu. Går til behandlingen i Series af Bagnar lodbrogs forhold til Sigurd Fafnersbane, hvorom han vil udtrykke sig forsigtig; ang. lokalsagn vil han citere fogden på Li-ster i stedenfor s. 252 kællingen på Spangareid. Vil få at vide, om Abbas Stadensis stemmer med nogle fra Pontanus og Meursins anførte citater, og nogle læsemåder fra Adamus Bremensis. Giver rettelser til III. bogs 5. kap., begrundet i en rigtigere forståelse af Snorre Sturluson. Beklager vanskeligheden ved at få brev afsendt på grund af langvarig storm og uvejr. Takker for A. M.s aftale med Liebe og har gjort anstalt til at sende penge. Besvarer enkeltheder i A. M.s breve. Ender med klage over forvirringen mellem de til forskellig tid levende Ragnar’er, hvilket allerede tidligere i brevet er berørt (citeret i fortalen til Torfæana p. XI).

Om det herefter følgende brev fra T. indeholder kopibogen s. 17 kun »Aff 8. februarii skrifat til Archivsecreterer Arnas Magnussen um 50 rixders vexsel fra Bergen thil ham«.

Thil Archivsecreterer Arnas Magnuss. aff 14. jan.

M DC XC IX.

Ad ea qvæ hac epistolå de genealogiis repetis, respondi antea, jam deinde collegi genealogias, qvas Eyolfus 1 ex lib. Reseniano exscripsit, et contuli cum his decem, qvas tu collegisti, et concordant, cætera vero, qvæ Langfedgatal continentur, una tecum ut frivola rejicio, in illo forte erravi, qvod illa priora, decem nempe illas generationes, Langfedgatal inscripsi; si titulus emendetur, et Codex Resen, pergameneus tantum reponatur, tutò possum dicere hoc schema me inde excerpsisse. Urges præterea non recte me generationes has ab Odino derivare, sed hoc non asseqvor, nam præter qvod in his genealogiis habetur, in præfatione ante Skioldum, explicit pag. 1a, incipit 2a, cujus prima linea deest, conficiturqve ex reliqviis abscissarum literarum, qvæ supra duas posteriores columnas visuntur, hanc lineam non aliud fuisse qvam nomen Odin supra singulas columnas pictum 2 . Cod. Flat. hæc probat, qvi Odinum Skioldi patrem facit, ut et Edda in præfatione seu prologo, et ipse Snorrius Sturlæus in suo chronico, qvi Skioldum Odini filium fuisse tradit, Gefionem duxisse et Lethræ habitasse. — Danum fuisse Olafi filium, utraqve Reseniana et tua genealogia, ut et Cod. Flat. consentiunt, nihil subest, cur non liceat mihi errorem ejusdem membr. alio loco ostendere, cum nec ipsum probem, ipse qvoqve Saxo Uffonem Dani patrem ab aliis Olafum dictum tradit, Snorrius Danpum vocat, neutrum dogma ullis rationibus infringere possum, seqvitur ergo, qvod aut duos habuerit patres, duos s. 253 avos, qvod aburdum, nisi vitricos statuamus, qvod probatione eget, aut fuerint binomines, nec hoc omnino absurdum, cum Sigurdus Hringus et Ofeigus Grettir, et si qvi plures, duo propria nomina gesserint, sed nec certum, qvod Rigus et Danpus propria nomina sint, possunt esse appellativa, ut Rigr fastuosum et Danpr sordidum denotent, qvod vero hi duo provinciales reges fuerint et tertius Danus Daniam invaserit, cur omni auctoritate destitutus statuam, non video, qvin et Rigum, non Danum, primum regis titulum usurpasse ex Snorrio colligo: moðir Dyggva var Drott, dottir Danps k[onung]s s[onar] Rigs, er fyrstr var k[onung]r callaðr a danska tungu. Hoc nescio, qvomodo ad Danum applicari possit, cujus mentio hic non fit; qvod si ergo Rigus primus regis titulum usurpavit, inter minorum gentium reges ex dignitate numerari non potest, qvod si omnino lianc opinionem de invasione Dani et diverso stemmate, qvam aliqvando secutus, postea damnavi, libet inserere, nihil certe annorum numerus in Seriem redactus inde turbatur, nam synchronos tunc fuisse oportet, Vermundo Rigum, Olafo Danpum, Danumqve Olafo per vim exturbato successisse; itaqve nihil scio, qvid in 5to cap. mihi corrigendum sit, securus itaqve qvid alii opponant, codicum auctoritate et fide qva illos exscripsi, et candore qvo dissen[tien]tia loca exprimo, me tueor. Þar sem i hans codice, sem hann nyliga hefur fengit 1 (mætti giarnan vita hvar fra), stendr firir framan ættartoluna, þad sem Eyiolfr schrifadi af somu bok, hvar fyrst stendur »Har[ald]r harfagri var son Halfdanar svarta«, þar næst: »I þann tima, er Karl k[onung]r, er kalladur var Magnus, styrdi Romveria riki, hyggiom ver riki ok k[onun]gdom haft hafa a nordurlondum Sigurd Hring, f[odur] Ragnars lodbrokar« etc.; bid eg hann villdi lata mig vita i þeim paragr. hvort svo stendur, at effter Har[ald] k[onun]g var Eir[ikr] k[onung]r, er kirkio let gera i Slesvic, effter hann var annar Eir[ikr], er kirkio let gera i Ripum, hvort hia honum standa Eirikar, þar Adamus Bremensis hefur Harec, og hvert at Ragnhildr, kona Ha[ralds] harfagra, muni hafa verit dottir þess seinna Eiriks, sem þar stendur, og i þeim paragr. »Sveinn tiuguskegg toe riki i Danmorc« þar standa þessi ord: »I þann s. 254 tima heriudu Jomsvikingar i Noreg at aeggian Sveins k[onung]s, morgum vetrum siparr borðuz peir Sveinn k[onung]r og Olafr Svia k[onung]r og Eir[ikr] jarl etc. vid Olaf Tryggvason«, hvert þar stendr »morgum vetrum«, eda »eigi morgum vetrum«, þvi þad munar mikid um Jomsvikinga bardaga. Þad hann schrifar um Emund og Biorn at Haugi, at se ovist, hvert verit hafi synir Eiriks Refilssonar eda Eiriks Biarnarsonar, kunni eigi absolut at segiast, enn vili haldast firir conjecturam, at hann hafi verit Eiriks Refilssonar son, þa kann hann þar i at rada, þo ef hann confererar exemplar Mag. Bryniolfs 1 , þicki mer þad litill scrupulus, þar svo stendur: »Synir Biarnar jarnsidu voro þeir Eir[ikr] og Refill. Hann var herk[onung]r ok sæk[onung]r, enn Eir[ikr] k[onung]r yfir Svia riki effter fodur sinn ok lifþi litla hrid. Þa tok rik[i] Eir[ikr] son Refils, hann var mikill hermadr ok allrikr k[onung]r. Eiriks synir voro þeir Emundr ok Biorn k[onung]r, þa com Svia riki enn i brædra scipti, þeir toko rik[it] eptir Eirik Refilsson«. Siþan hefur Mag. Bryniolfs exemplar galt, þar þad setr »Aunundr het son Eiriks«, enn [a] at standa efftir Hervarar sogu »Eir[ikr] het son Amundar«, sem a at standa »Emundar« effter Langfedgatali, »er riki toe eptir fodur sinn at Uppsolum, hann var rikr k[onung]r, a hans dogum hofz til rikis i Nor[egi] Har[aldr] k[onung]r hinn harfagri«. Svo þicki mer eigi neitt kunna klarara at setiaz enn þetta er, þa oil exemplaria eru confererut. Um Steinmod froda finn eg eigi meira, eigi kunni eg at lukta hann upp af mer sialfum, þo stendr til Monfr. at taka hann ut, enn um Berg abota finnr hann vel i annalibus effter annis i Serie, enn Gvendr Olafsson kann tutö citerast, þvi hans bref mun finnast. Um holman i Geirhildar vatni, at setia inter errata Orcadensium, þickist eg eigi kunna at taka i burt, þvi eg veit eg hefi eigi dictat hann upp, og ef sionarvitni finnast og hann er þar, þa kann eigi segiast eg hafi errerat, enn ef hann finst þar echi, þa kann þad reputerast inter memorise lapsum. Um armarium pro almutio og natalitia in Orcadibus minnist eg eigi betr enn hafi svarat, og set eg þad alt i Monfr. hand. Jeg sendi Monfr. vist breff communitatis Orcadensium ad reginam Philippam Eirici Pomerani anno 1425 skrifat, sem jeg utilucti, firir þvi þad er corrupt skrifat, og ætti þad at bodast inn til pag. 182 post Davidem s. 255 Meinerem, ef þad kann at finnast correctius i Archivinu, og þad annat sem þar med fylgdi; synist annar hafi succederat inter Meinerem et Thornam Tholach. Pluralitas Ragnarorum gerir mig vitlausann, jeg ærist nu i þvi og þychist sia svo margar þeirra fylgiur, at þær gera mic skygnan, enn sidann blindann. Nu er svarat uppa bædi hans bref, og þacka eg honum inniliga firir hans stora omak og umhyggiu, enn þegar hann kemr nu til lib. 1, cap. 4tum til þeirra orda: venio ad Sigurdi Fafnericidæ vitam et Nornagesti narrationem, og þad jeg statuera þa tvo, og sidan i odrum paragr. um Ragnar Lodbroch, hann hafi verit hans gener, og um relationem kellingarinnar a Spangareidi, þa vill mikil cautio i ollu þessu, þvi eg vefst i þvi, hvert tveir Sigurdar Fafnisbanar hafi verit, og hvert Ragnar Lodbroch hafi att nochors þeirra dottor, og hvert Giukungi hafi verit Sigurdi hringi samtida; enn fogetans a Lystr relatio vill setiast i stadinn firir kellingarinnar. Kynni og firir þeim sistu þrimur paragraphis fra »venio ad Sigurdum Fafnericidam« og til þess »pergo jam ad historias fabulis ita interspersas etc.« gefast rum firir i þryckinu, þa væri þad vel, enn ef eigi kann, þa ma þad standa, og verd eg þa odruvis at explicera þad in processu operis. Hann villdi lata mig vita, hvert Abbas Stadensis hefur þad svo sem Pontanus schrifar pag. 96. in principio Haraldi et Regneri »pulsus est primo ab Haraldo Reginfridus mari fortunam tentare instituit« etc. usqve »tandem eodem remenso itinere in Daniam cum admirabili victoria rediisset«, hvort sa Reginfridr se Ragnar lodbr. og svo sem Meursius segir in principio Regneri: Res, qvas gessit, variè 1 sanè memorantur ab auctoribus, qvi qvæ 2 a Germanis gesta scriptis suis prodidere. Hann vildi vera svo godur og communicera mer, hvad hann finnr in Germanis scriptoribus um hann. I Adami Brem. lib. I. cap. 44. vildi hann sia i authentico scriptore, hvert þar stendur »Hardegon filius Sveni«, og i cap. 47 hvert þar stendur »Hardewich filius Gurm«, og ef hann kynni integra loca. Nu sa jeg betr effter i Snorra St. s.; þar segir hann eigi, at Dan se Danpss., enn Drott se Danpsd. og systir Dans, þad er halfsystir, svo modir Dans hefir annat hvert att Olaf fodur hans fyrri og Danp sidan, ellegar og Danp fyrri, og svo er Dan Olafsson og hefur eigi invaderat regnum, enn moguligt fengit Danps provincias til s. 256 sinna, so verdur og eigi heldr Vermundr Rigr, en Rigr af annarri ætt. So begyndi jeg cap. 5tum, lib. III. soleidis: Vermundus inter Daniæ reges â Sax. decimus septimus constitutus et Vigleti filius statuitur, hunc in annalibus nostris locum occupat, a sapientis cognomine illustratur, nam genealogiæ, qvas exhibuimus, Olafum Mansvetum filium ejus fuisse testantur, ipso Sax[one] suffragante, Olafi autem Mansveti filium Langfedgatal, ut et liber Originum Norvegiæ Codici Flat, contentus col. 10, Danum Magnanimum; at Snorrius Sturlæus Dani sororem Drottam Danpi filiam Rigi neptem, illius, qvi primus in septentrione rex appellatus est, recenset; matrem igitur Dani post mortem patris ejus Olafi Danpus duxerat, fuitqve Drotta uterina illius soror. Snorrii testimonium tale est etc.

Hans fyrzta aff 19. 9br. og seirna af 26., þann 7. hujus bekommet, enn echi hefur sidann gefist færi at bestilla svar, og echi veit eg ennu leilighed, og ma þvi þetta svar bida occasion. Mitt seinasta af 11. Xbr. kom til Staffvanger jola kvold, og la i Buchen so lengi med folchi sem reisti her fra sama tid þad var skrifad; echert folch mynnist so langstadigt ofæri, storm og ovedur, hvorn dag i alt haust og ennu continuerar. Jeg þacha Monfr. firir þa syslu med Libe; straxs jeg fech brefvet, skrifadi jeg thil Bergen thil stifftamptschriffver Reich at giora mer vexsel upa 100 rde, nær jeg kynni at fa þeim til hans komit, og minum correspondent strax at ganga til tholdforvalter Rye, eff Reich eigi kynni, þvi fra Staffvanger kann jeg eigi faa þad, enn jeg hefi ennu echi fengit svar; þo kann Monfr. slutta til vid bokhandlarann, sem hann hefur skrifad mer til, þo jeg hafa verdfri dedication, og kynni hnokast um þær fabulas, sem jeg vil i fiordu bokina innfæra, sem eg hefi skrifad um til forna, þad er saga af Asmund berserkiabana, Indrida ilbreidar þattr, þvi hann kemur vid hann Toka, þa hann atti at hlaupa a schidum nedan firir Kulne, um men Friggiar a nanis dato, og um Hiaranda og Hogna og soddan meira, sem upplysir, hvadan þetta se tekid. So giorir Monfr. skrifftlig accord med hann, þo þad verdi echi alt ferdugt til Miclielsdag, ef fabulæ setiast til, kann at hialpa til nytt aar eda kyndilmesso a odru ari, hvor sem lifer, og Monfr. veit mannen ohættan skuldunaut. Nu svarast up a resten. au 20 exemplaria hann unner mer kann passera, enn hin tiu af godum papir vil eg lata upleggia, vilia 40 bækur til, ef bokinn verdur 4 alphabet, og munu peningar hia Gvendi s. 257 Ketilssyni hrochva til, eda hia Knut Storm, sem jeg her kann bethala Asgei[ri]. Benedix mun og borga, enn um correctorem trui jeg Monfr. sialfum best; um adra er eigi vert. Til slattumanz tiair echi at skrifa um þad til nytt aars er forfallit, þvi eg hefi skrifad þad i seirna brefi af 11. Xbr., og tiar echi at forandra. Hans Tobiæson helldur eirn, sem sækir Flitz þann merkiliga mann. Um Norschu Chronicu þeirra svenschu skeiti eg eigi svo dyrt at kaupa; eigi schil eg, hvat slattu manni gengr til þess uphaldz med Monfr. laun; er eingi vegr til rika Sigga? Kann hofudsmadr eingi rad? Eigi skil eg þad gifftumal med elstu dottur slattumanz med Reich, þvi eg oschadi honum sialfum og henni til luchu med Biering; mun þetta eigi vera su yngsta? Nu fæ eg svar fra Bergen, at hvorke kann eg fa vexsel fra Rye eller Reich; ein echia i Bergen, radmann Hans Petersens, vill hafa 3 rde. i lage firir at jeg tel henni contant her; vil þvi forsækia hia fogedanum Friderich Tonder og profastinum her Hr. Jens Barsöe, hvert einginn af þeim kann þena mer þar med, ellegar verd eg at ganga at þessu bodi, og ma þo gud vita, hvad snart verda so hastugar milliferder og vissar, at jeg kunni senda peningana; einn ung karl heder Peder Römmer, sem hun hefur peningana hia. So man eg nu echi fleira etc.

P. S. Hvad huusasnotra og malajarn er? Þad forundrar mig, at su svenscha cronic kostar 7 rde., enn Orcades kunna ei ganga ut firir 4 &. Sturlaugs sogu og Arinnefiu sogu vilda eg hafa, og hvat Auctuarium Rudbeccii kostar. Hans Tobiæson skrifa eg nu til. Ragnar lifdi fyrr enn Lundun var funderut, firir Julii Cæsaris tid, og do og svo fyrri. Ragnar lifdi firir Valentii keisara tid, þa Ermanricus let troda Svanhildi, systur konu hans, undir hestafotum. Ragnar færdi strid med Carolum Magnum og atti þa gamla sonu. Ragnar giordi Biorn Jarnsidu son sinn ut af landinu sub tutore Hastingo 841. Ragnar do 845. Ragnar do 867; Ella drap einn, annan Fuglafangur 1 , þridi braddaudur. Sio arum effter þann, sem do 845, er Har[aldr] harfagri, fimti madr fra honum, fæddur, en regeradi fiogur ar fyrr enn sa seinasti do. Hvornin skal koma þessu saman.

Arne Magnusson. II, 1.

17