Danmarks Breve

BREV TIL: Arne Magnusson FRA: Thormod Torfæus (1701-12-16)

TORFÆUS TIL ARNE MAGNUSSON. [Stangeland] 16. december 1701. AM. 285. fol., s. 119—21. Ásg. Jónssons hånd.

Har endelig modtaget A. M.s brev af 19/11; vejret har dette efterår været så slet, at alt samkvem er vanskeliggjort. Med alteration har T. modtaget efterretningen om, at A. M. er bleven virkelig professor — en ære, som nu for i første gang er bleven en Islænder til del —, og særlig, at ved ham en professur i danske antikviteter er bleven indstiftet, om end der vil være knap plads for den ved siden af filosofien; dog må der også filosofi til for at fortolke eddakvadene og lign. Ønsker A. M. hjærtelig til lykke, selv om avind vil følge; råder A. M. til »bedre end hidtil at dyrke hørge (hedenske offersteder) og forsømme tehuse«, han bør gifte ind i kollegernes familie. En modsat alteration voldte udeblivelsen af nogle trykte ark af Series; undrer sig over trykningens langsombed. Beder A. M., som nu får så meget andet at sysle med, at afslutte dette arbejde så snart som muligt og ikke med så store »kompendier«, som han hidtil har gjort; tilføjer bemærkninger ang. oldhistoriske tvivlsmål. Vilde gærne have A. M.s håndskrift af Friðþjófs saga og Jómsvíkinga saga konfereret med sit eget eller tilsendt som lån. Råder A. M. til ikke af egen drift at blande sig for meget i de islandske anliggender, men underhånden virke til landets bedste hvad han kan, — bliver han derimod af kongen beordret til dette, da at tale åbenhjærtig, så vidt ske kan; intet eje er værre end manges had. Spørger til den Meierske familie; har ikke forstået hentydningen til »Arinbjørn«. Ønsker oplysning om nogle til en karl leverede penge. Giver nærmere forklaring på en tidligere hentydning ang. en funden guldmønt, som skal stamme fra alvefolk. Spørger til nogle vers fra mag. Leegh.

Citeres i Torfæna p. XVII.

Af 16. Xbr. 1701 thil Arnas Magnuss.

Effter langa forvænting fech eg hans bref af 19. 9br. þann 11. hujus med minu folchi, sem jeg maatte sende til Stafanger, einasta at bestilla bref til hans og þau þar med fylgdu, þvi soddan vedr hefr her verit alt þetta haust, at folch annat hvert eigi kann koma fram, eda eigi til baka. Af þvi brefe fech eg diversam alterationem, gladr vard eg vid þad, at Monfr. hefr fengid virchelig profess, og mest þar vid, at hann hefir firir utan þa æru, sine exemplo af vorum londum, eigi einasta ordinn professor, helldr og svo bracht þad sva vidt, at Antiqvitatum Danicarum profess er vid hann innstifftat, og begynt a honum, historiu verch fær enda, enn antiqvitatum er oendanligt, vel maa þad synast skotskipt vid Philosophiæ profess, hvartveggia hefr storan ambitum, enn skule fabulæ Eddicæ, Brynhildar liod, Voluspaa og annad þvilicht vel explicerast, þa vill eche einasta Philologia der til, helldr og Philosophia; jeg osclia Monfr. til stæstu luchu og frægdar i framtidinne, enn eigi er olikligt, at her falli einhvorstadar öfund og vid occasion adkast, þo nu allir s. 360 lati vel i augunum. Nu þichi mer rad at rækia betr hörga enn hingat til, enn afrækia thehuus, þad annat at giffta sig i collegarum familiam etc. Su onnur alteration var eigi nær so god, þa jeg se hann sender mer nu þad arch af Serie, sem var þrycht, þa jeg for fra Copenhafn; sex vantar þar a millum, sem jeg so offt bad hann at lata heimta, og vissi eigi annat enn hann hafdi lagt þar i blant, sem hann villdi nu sia til, at mætti sendast med amptmand Hamons 1 þienara (echi honum sialfum) og ef þa verdr meira ferdugt; mer kemr i stodu, at eigi skuli meira vera ferdugt, jeg meinte hun mundi oil saman til Sven Estrids[en] vera þrycht til nytt aar, þvi nu hefi eg hver[ki] med Libe eda sira Jon at giora, enn Monfr. rædr nu ollu. Nu se eg her og koma noga labores upa hann, nu bid eg hann vili þo gera enda upa þetta, þo eigi med sva storum compendiis, sem eg see hann hefr gert, þar mer þichi þau eigi geraz sva mik[it] fornöden, þo kann jeg echert slutta um Ragnar, þar jeg echert het fengit um hann; jeg man þa hann eigi vildi acceptera Delling firir Odin, þa opponeradi hann mer, hvert og Dellingr, sem jeg hafve deriverat Ragnar lodbroch fra, setti og at vera Odin. Jeg hefi sett effter Originibus, at Finnalfr hafi att Svanhildi gullfiodur, dotter Dags Dellingssonar etc., þeira sonr væri Svanr hinn raudi, enn su ætt gengr eigi lengra enn til Ingimundar og Eysteins, enn efftir sem þeira forfedr eru þar somu sem Hindluliod telia til Ottars heimska, þa hefi eg concluderat, al Innsteinn fader hans hafvi verit þeira broder, og þad eigi orimligt, hitt eigi nær so visliga, at fra Alfe gamla fader þeira hefi jeg rakt ætt Ragnars, þar þad þo eigi stendr i Originibus, hver Alfr gamli þad se. Ef þad er nu so innfært, þa verdr þat annathvert at forandrast eda innfærast i analectis, þvi jeg eigi kann bevisa hans ætt fra Dellingi eda Svano Rufo. Nota p. 118. 1. 17 citerast or Sturlaugs sogu um templum Biarmense firir Odins Upsal. tid, enn þad verdr nu at ganga afftr. Monfr. skritar at hafa tengid upa pergament Fridþiofs Sgu og Jomsvikinga, þad mun vera su, sem Svenskir citera og jeg hefi lengi lengst effter, bid Monfr. vildi conferera badar med þvi hann veit kemr saman med þvi eg hefi og annotera discrepantias, þvi eg þori eigi bidia hann senda med amptmannz þienara badar til lans at lata her utskrifa. I vorum Jomsvikinga þælti s. 361 er sva mik[it] drafsalt, sem her kann ske kynni lagfærast, og ridr mik[it] a. Um Kaldalandz saker vildi eg Monfr. eigi opinberlega legdi sig i oskipad, enn roi undir nidri til landsins besta, enn verdi honum skipat þad af jofri, þa at draga af hokuskiolid sem mest ske kann; einginn siodur er verri enn margra hatr. Jeg hef skrifat i seinasta brefi af 3. hujus alt þad eg man, þad var i Sr. Peder Rasmuss. convolut. Monfr. observerar þad vel etc.

Catalogum yfir Meiers bækr let eg effter, mætti vita, hvor þær islensku keypti a auction, item hvort fruen er i þyskalandi, og om Uldrica er gifft eda med henni. Item hvern Monfr. meinar under Arinbiorns nafni, maske yfirradara Frons, eda kannske greff Reventl[ow]. Um arff efftir Asu vildi hann þo lata mig fa effterretning, jeg undra mig Monfr. eigi kemr i hug,at jeg bad hann at tala vid amptmann um þad, og hann afred mer at gefa kaupmanninum a Holmi fullmacht um þad; effter Monfr. svari bid eg, undrast og hann eigi fech mitt bref fra Hellesund, enn fra Helsingør bad eg hann lata mig vita, hverir ordnir voro riddarar. Sr. Johan Tors[en] vildi hann heilsa og minnast a vid hann um peningana, sem hann taldi dreinginum i hendr; hann hafdi eigi Monfr. rad at lata eigi adra sia, hvar hann geimdi þa i, sialfr er hann fri. Um gullpeninginn hefi eg þo skrifad honum til med umstendigheitum, enn eg man þo eigi sialfr, hvad Hr. Tomas Russ, Bruggers brodir, sagdi mer um hann, nema af alfafolchi, hann lofadi at lata mig sia hringen, og jeg sagde Monfr. at jeg skyldi þar med bevisa þetta; enn eigi þarf hann at sendast mer langt, heldr vil eg Jomsvikinga og Fridþiofs sogr, mætti og vita hvert hann hefir fengit Vinding alt, bædi Chorographiam og librum Originum og Gronlandiam, og hvert hann eigi fær accorderat med nochra at lata þrychia hana eda annat, þo jeg forstreche nochud sialfr eins og med Libe; hvert hann hefer fengit versinn hoes Mag. Leegh 1 .