Danmarks Breve

BREV TIL: Arní Magnússon FRA: Þorsteinn Sigurðsson (1729-09-21)

SYSSELMAND ÞORSTEINN SIGURÐSSON TIL [ARNE MAGNUSSON]. Wydewöllum ytriÞann 21. sept. 1729.

Efter orig. i Islands landsbibliotek (JSig. 98, fol.) Hertil A. M.s påtegning »Med Reydarfiardar skipe«. Takker for modtaget brev og håber, at disse linjer s. 468 må træffe A. M. »heilan med giede og luckusaml. velfarnan«, men beklager Københavns sørgelige ildebrand. I bygden har været landfarsot, hvoraf brevskriverens søster Margrjet på Þvottå er død. En drabssag: Eitt olucku maal fiell hier til i vor i midparte syslunnar; eirn madur skar annann á hals i uthaga, þo skamt fra bæium, og þad fyrer utan nockra sök, en grun höfdu menn á þvi, ad sa, sem þetta illvyrke giorde, munde hafa haft þanka til ad fa þeirrar stúlku, sem sá daude hafde sier trúlofad. Var fyrst ætlan manna, ad sá daude munde hafa sialfur giört sier skada med einum litlum sialfskeidings hnife, sem þar fanst hia honum daudum, enn fyrer grun manna og nockur lykynde vard vegande skömmu sydar uppvys, medkende verked og dæmdur fyrst i hierade fra lifenu og sydann á Alþinge, hvar af honum var fyrst hoggven höndenn lifande og sydan höfuded. I syslet er almindelig fattigdom på grund af kreaturdød i fjor af græsmangel. Brev-kopier, fremtidsplaner for sønnen Jon: Um þær copiur, sem min herra mælest til ad fá af gömlum brefum i Niardvyk og a Eidum, skal eg giarnann giöra þad eg kann, sem meir en skylldugt er, og er eg buenn ad skrifa Sra. Gysla á Desiarmyre til ad fá Niardvykur brefenn til láns og senda mier þaug í haust med mönnum, sem koma hingad i dalenn med landskulld sina, en ut ad Eidum hefe eg i raade ad ryda til ad fa faug(!), sem þar kunna ad vera, og skal eg so ad aare, liene Gud líf og heilsu, senda copiurnar. Jon sonur minn hefur næstliden tvö aar vered i Skaalhollte, var nu i í vor skrifadur fra skoolanum, er nu heima, enn til vonar er, ad hann verde á Þvotta i vetur, hann er nu 19 vetra. Nokkrer seigia, ad hann mune fá lyst til med tímanum ad skoda bækur, enn er í ödru framkvæmdar og fyrer-tökulitell, samt er mier i hug komed ad lofa honum ad sigla einhvorn tíma til ad forsækia, hvort hann kynne nockru ad bæta vid þad sem komed er, en med því tydenn er nu so vanskilleg og han sialfur ungur, raadlaus og líttkunnande, þá slæ eg þvi fyrst a frest þetta aared og bid min herra audmiuklega ad giefa mier god raad um þad, nær honum synest raadlegast, ad eg late þetta framkvæmt verda; þætte mier nogu gott, þo eitt edur tvo aar lide enn þá, ef eg visse eg lifde so leinge, en med þvi eg þykest skilia af heilsufare minu, ad eg effter lykyndum mune ecke eiga vid langann alldur ad togast, þá þætte mier þessu best fyrer honum afloked, sem fyrst ad skie kynne, þvi bagara munde honum verda þad ad mier daudum; samt er eingen von til, ad eg aræde þetta, nema eg eige þess vissa von, ad þier af reindre herradoms dygd til min villdud til hanns nockud lyta, so hann yrde ei afvega leiddur af vondum selskap, sem audvelldlega s. 469 skie kynne, þar hann er bæde ungur og einfalldur, en þó þar med hlydenn og hrecka lytell, ad minne vitund. Um þetta fiölyrde eg ecke framar, enn treyste ad minn herra af dygd sinne giefe mier god raad hier uti. I anledning af en bekendtgørelse af amtmanden i lovretten 1728 med advarsel til sysselmændene udbedes A. M.s mening om, hvorledes man skal forholde sig med driv-hval.